Frie tanker

  Einar Helgaas og Peter Risholm har startet et opprop på Facebook: "Vern våre barn mot kjønnsforvirrende undervisning". Dette innlegget oppfordrer barnehager og skoler til å la være å informere barn om at folk har ulik legning eller føler at de er født i feil kropp. Tror de at om barna får informasjon om dette mangfoldet så vil de selv ønske å skifte kjønn, som om det er noe som smitter? Tenker de at om deres egne barn føler at de er født i feil kropp, så skal de presses inn i en A4-ramme og leve ulykkelige resten av livene sine? Er det ikke rom for at folk er ulike? Hvor ble det av raushet og inkludering, takhøyde og rom for alle?  Ønsker vi virkelig at samfunnet skal være ekskluderende og dømmende? Mitt hjerte brenner for inkludering. Min datter skal vite at vi har rom for alle, og at alle mennesker er like mye verdt, uansett legning, kjønn eller andre forskjeller. At noen aktivt går inn for å holde tilbake informasjon om at enkelte mennesker finnes, eller si at de ikke er...

Jeg vil håpe og tro at jeg ikke er den eneste som driver med panikkrydding med jevne eller ujevne mellomrom. For noen er nok dette begrepet relativt ukjent, sånn bortsett fra at ordet i seg selv sier noe om hva det innebærer. Det er praksisen som nok er ukjent for mange. Ikke for meg, da. Jeg er kjent med denne praksisen, har god erfaring og kan mange triks. Jeg hadde særlig bruk for det i de årene jeg som alenemamma studerte ved siden av full jobb. Et eksempel på panikkrydde-triks er noe jeg kaller «kamuflasjerot». Dette er effektivt og enkelt å gjennomføre dersom man har det veldig travelt. Heldigvis er det ikke så mange som gir meg mindre enn 10 minutters advarsel før de kommer innom, så ofte har jeg anledning til å stue rotet bort fremfor å ty til kamuflasjerot. Kamuflasjerot - det ligger i ordet, som sagt. Det handler rett og slett om kamuflasje. Man kamuflerer smårotet med større rot, for det ser ofte mer ryddig ut. På kjøkkenbenken har jeg et hjørne med en del småting som har en...

  Det har i grunnen vært sånn så lenge jeg kan huske. I hvert fall etter jeg flyttet hjemmefra for over 20 år siden. I noen av mine hjem har jeg hatt sølvkre, i noen av dem var det edderkopp-invasjon, men i ALLE har jeg hatt et sokkemonster. Og jeg er ganske sikker på at det bor i vaskemaskinen. Vaskemaskinen er byttet ut flere ganger, jeg har brukt ulike typer vaskemiddel i håp om å ta knekken på det, men uten hell. Det forsvinner ikke, og det slutter aldri å spise sokker. Det som er litt rart, er at det alltid spiser en sokk fra hvert par, ikke hele par. Han må liksom smake på litt av alt. Jeg har søkt etter ulike metoder for å bli kvitt svinet, men det er visst lite å finne på nettet. For å ta sølvkre kan man sette opp feller, for andre kryp kan man spraye, men jeg er veldig usikker på om noen av disse metodene vil funke på monsteret. Når det kan spise sokker, må det nødvendigvis være nokså stort. Rart jeg aldri har sett det, i grunnen...

  Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er veldig flink til å meditere og gjøre avslapningsøvelser i hverdagen, men innimellom får jeg det over meg. Å meditere (eller lignende) gir (tro det eller ei) påfyll av energi, og det føles i grunnen ganske godt. Før jeg mediterer, må jeg eliminere noen potensielle lydkilder, og sjekker da at ingen alarmer har planer om å gå av i det tidsrommet jeg har tenkt å meditere, at alle vinduer er igjen og at det ikke er noen fluer inne. Sistnevnte må dessverre bote med livet dersom de ikke flyr ut selv på oppfordring fra meg. Når alt er klart, setter jeg meg ned i en behagelig stilling og trekker pusten dypt. Det føles godt allerede! Bortsett fra at buksa stikker litt på låret… Den må av. Jeg legger den inn på rommet, og rigger meg til i sofaen igjen. Dyp pust. Herlig! Jeg forsøker å se for meg at jeg er på tur i en stille skog. «Skrap, skrap». Ah.. Skilpaddene mine forsøker å grave seg ned i barken.. Jeg klarer å overse det. Senker skuldrene, puster d...

Det er snart halvannet år siden covid-19 endret livene til de fleste, både store og små. Skoler, barnehager og enkelte arbeidsplasser stengte ned, og folk ble sittende med hjemmekontor og hjemmeskole. Skikkelig kjipt, tenker nok mange. Og ja, mye ved dette var kjipt, men jeg vil også påstå at det har kommet, og antageligvis også fremover vil komme gode ting ut av situasjonen. Da min datter og jeg ble hjemmeværende i mars 2020, ble vi begge mer oppdaterte i den digitale verdenen. Hun måtte lære seg ulike verktøy for å følge undervisningen, og jeg opprettet en blogg, hovedsaklig med videoer, i forbindelse med jobben min. Dette var ikke pålagt, men noe jeg selv ønsket for å fremdeles kunne nå mine i jobbsammenheng, samtidig som dette ble til noe morsomt som min datter og jeg gjorde sammen. I tillegg undersøkte vi ulike spillplattformer på nettet, slik at min datter kunne spille sammen med sine venner når de ikke kunne treffes. Dette har virkelig blitt til noe sosialt og positivt, samtidig...

  Til kontrollfreak å være har jeg lite orden i skuffer og skap hjemme. Ikke er jeg så nøye på om det ligger litt rot i stua heller. Det bor tross alt mennesker her, og det har jeg ikke behov for å kamuflere. Eller kanskje det bare er en unnskyldning for at jeg roter mer enn folk flest...? For noen år siden fikk jeg besøk av en arbeidskollega, som nå er venninne. Hun hadde ikke vært her så mange ganger før hun gav meg et skilt med teksten: "Her er det rent nok til å beholde helsen, og rot nok til å beholde trivselen". Nokså treffende! Litt rot er liksom greit, for en stund. Men så kommer det over meg i ny og ne at NÅ må det bort. Et av disse innfallene fikk jeg i går, og jeg og pus hadde en runde der vi ryddet i skuffer og skap. Hun var naturligvis veldig hjelpsom med å dobbeltsjekke alt jeg hadde kastet, dra enkelte ting (det som luktet best) ut på gulvet og gjemme seg bak skuffene. Etter noen bestikkelser med våtfor og diverse snacks, kom vi omsider i mål, og skal derfor sl...