Panikkrydding og kamuflasjerot

Jeg vil håpe og tro at jeg ikke er den eneste som driver med panikkrydding med jevne eller ujevne mellomrom. For noen er nok dette begrepet relativt ukjent, sånn bortsett fra at ordet i seg selv sier noe om hva det innebærer. Det er praksisen som nok er ukjent for mange. Ikke for meg, da. Jeg er kjent med denne praksisen, har god erfaring og kan mange triks. Jeg hadde særlig bruk for det i de årene jeg som alenemamma studerte ved siden av full jobb. Et eksempel på panikkrydde-triks er noe jeg kaller «kamuflasjerot». Dette er effektivt og enkelt å gjennomføre dersom man har det veldig travelt. Heldigvis er det ikke så mange som gir meg mindre enn 10 minutters advarsel før de kommer innom, så ofte har jeg anledning til å stue rotet bort fremfor å ty til kamuflasjerot. Kamuflasjerot - det ligger i ordet, som sagt. Det handler rett og slett om kamuflasje. Man kamuflerer smårotet med større rot, for det ser ofte mer ryddig ut. På kjøkkenbenken har jeg et hjørne med en del småting som har en tendens til å utvikle seg i uheldig retning. Dette kamuflerer jeg gjerne ved å sette brødristeren på den ene siden, og for eksempel en pakke med knekkebrød på den andre siden. Rot kamuflert. Kroken med dyreutstyr dekker jeg gjerne med et lite teppe. Rot kamuflert. På wikipedia står det at kamuflasje betyr maskering mot oppdagelse eller villedende tiltak. Jeg vil si at jeg har et talent i å maskere og villede andres oppmerksomhet bort fra mitt rot. Et talent fremtvunget i travle tider med dårlige vaner i kombinasjon med samfunnspress og forventninger til gode husmødre. Jeg har i grunnen aldri påstått at jeg er en god husmor, men innimellom liker jeg å late som. Nå er det ikke slik at det virkelig flyter av rot her hjemme (bare så det er sagt), men jeg har mine kroker som resultat av disse uvanene. Ja, jeg jobber med det. Vanene er på bedringens vei, men det er greit å ha noen triks på lur i tilfelle krise. :-)