Kontrollfreak



Det å være en kontrollfreak kan by på både utfordringer og (falsk?) trygghet. Behovet for å ha kontroll på rutiner, avtaler, gjøremål o.l. trenger ikke å være en negativ ting - tvert imot. Men når man til stadighet kommer en halvtime før avtalt tid (til noens irritasjon) for å sikre seg at man i hvert fall ikke kommer for sent, så kan det by på ulike utfordringer. Min søster, for eksempel, er vant til at folk heller kommer ti minutter etter avtale (og planlegger etter det), så hun er ikke superhappy når jeg står og klorer på døra tyve minutter før avtalt tid. 
For noen år siden, da jeg var deltidsstudent, kjørte jeg vanligvis sammen med en venninne til universitetet. Jeg satt klar i bilen noen minutter før avtalt tid, mens hun kom noen minutter etter avtalt tid. Du kan tro det stresset meg! For å få kontroll på at vi ikke skulle komme for sent, prøvde jeg ulike strategier: 


  1. Jeg avtalte tre minutter tidligere med henne enn nødvendig.
  1. Jeg informerte henne om at dersom hun ikke var i bilen til kl 6.57, så ville jeg kjøre uten henne (brutalt).
  1. Dersom hun ikke var kommet til avtalt tid (som var justert til tre minutter før vi måtte kjøre), ventet jeg ett til to minutter før jeg ringte henne, og fikk da kommet meg avgårde (med eller uten henne) på en tid som sikret meg at jeg ikke ble for sen.
Jada, det er en viss mengde galskap i dette, det er jeg helt klar over. Og selv om det er MIN galskap, kan jeg også finne det underholdende.
Fordelene med å være litt (eller mye) kontrollfreak, ser jeg i jobben min. Jeg har en jobb der jeg skal ha oversikt og kontroll på rutiner, struktur, planer, folk og fe. Også her kan jeg ta det litt langt innimellom, men da tar jeg det i meg, legger meg flat og informerer om at jeg jobber med det. Og det gjør jeg faktisk - jobber med det, altså. Selv om jeg kan høres litt småsprø ut med dette kontrollbehovet, så har jeg også en god dose sunn fornuft og selvinnsikt. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Rotekopp

Bilde
  Til kontrollfreak å være har jeg lite orden i skuffer og skap hjemme. Ikke er jeg så nøye på om det ligger litt rot i stua heller. Det bor tross alt mennesker her, og det har jeg ikke behov for å kamuflere. Eller kanskje det bare er en unnskyldning for at jeg roter mer enn folk flest...? For noen år siden fikk jeg besøk av en arbeidskollega, som nå er venninne. Hun hadde ikke vært her så mange ganger før hun gav meg et skilt med teksten: "Her er det rent nok til å beholde helsen, og rot nok til å beholde trivselen". Nokså treffende! Litt rot er liksom greit, for en stund. Men så kommer det over meg i ny og ne at NÅ må det bort. Et av disse innfallene fikk jeg i går, og jeg og pus hadde en runde der vi ryddet i skuffer og skap. Hun var naturligvis veldig hjelpsom med å dobbeltsjekke alt jeg hadde kastet, dra enkelte ting (det som luktet best) ut på gulvet og gjemme seg bak skuffene. Etter noen bestikkelser med våtfor og diverse snacks, kom vi omsider i mål, og skal derfor sl...
Les mer

Sokkemonsteret

Bilde
  Det har i grunnen vært sånn så lenge jeg kan huske. I hvert fall etter jeg flyttet hjemmefra for over 20 år siden. I noen av mine hjem har jeg hatt sølvkre, i noen av dem var det edderkopp-invasjon, men i ALLE har jeg hatt et sokkemonster. Og jeg er ganske sikker på at det bor i vaskemaskinen. Vaskemaskinen er byttet ut flere ganger, jeg har brukt ulike typer vaskemiddel i håp om å ta knekken på det, men uten hell. Det forsvinner ikke, og det slutter aldri å spise sokker. Det som er litt rart, er at det alltid spiser en sokk fra hvert par, ikke hele par. Han må liksom smake på litt av alt. Jeg har søkt etter ulike metoder for å bli kvitt svinet, men det er visst lite å finne på nettet. For å ta sølvkre kan man sette opp feller, for andre kryp kan man spraye, men jeg er veldig usikker på om noen av disse metodene vil funke på monsteret. Når det kan spise sokker, må det nødvendigvis være nokså stort. Rart jeg aldri har sett det, i grunnen...
Les mer

Hvor ble det av empatien?

Bilde
  Einar Helgaas og Peter Risholm har startet et opprop på Facebook: "Vern våre barn mot kjønnsforvirrende undervisning". Dette innlegget oppfordrer barnehager og skoler til å la være å informere barn om at folk har ulik legning eller føler at de er født i feil kropp. Tror de at om barna får informasjon om dette mangfoldet så vil de selv ønske å skifte kjønn, som om det er noe som smitter? Tenker de at om deres egne barn føler at de er født i feil kropp, så skal de presses inn i en A4-ramme og leve ulykkelige resten av livene sine? Er det ikke rom for at folk er ulike? Hvor ble det av raushet og inkludering, takhøyde og rom for alle?  Ønsker vi virkelig at samfunnet skal være ekskluderende og dømmende? Mitt hjerte brenner for inkludering. Min datter skal vite at vi har rom for alle, og at alle mennesker er like mye verdt, uansett legning, kjønn eller andre forskjeller. At noen aktivt går inn for å holde tilbake informasjon om at enkelte mennesker finnes, eller si at de ikke er...
Les mer